Erlend utleverer litt om seg selv.

En ting jeg ikke har gjort med min egen lille blogg, er å være så utleverende om mitt eget liv.Om det er rett av meg har jeg ikke peiling på i havet, men jeg føler jeg kan skrive lit likevel, siden hodet mitt på en måte krever det.Jeg kjenner at det skjer noe inni kroppen min.Inni hodet mitt.
Jeg kjenner at jeg har en type rastløshet i meg som jeg ikke kan fortelle hvordan føles, men jeg vet at jeg er nødt til å reise, i verden.
Hvertfall til Korea.
Sammen med Gea My og kanskje mamman hennes Mia.
Gea er jo min eneste blodslektning, som jeg vet med sikkerhet eksisterer, og dermed på en måte min egen etterfølger.Jeg er liksom første ledd i min blodslekt.
Jeg er helt sikker på at jeg har slektninger i Korea.Jeg må prøve å finne de.
Fra jeg var liten har jeg jo ikke brydd meg noe særlig om opphavet.
Etter Gea My ble født har det endret seg totalt.
Hun kommer jo etterhvert til å lure på hvorfor hun ser litt annerledes ut enn mange andre, som er etnisk norske.Kanskje hun en dag kommer med spørsmål, om opphavet mitt.
Jeg synes jeg skylder henne å prøve å finne ut noe i denne saken.
Både for hennes skyld og min egen i tillegg.
Jeg er jo så stolt av henne.
Hvis vi finner noen, er det en bonus.Hvis ikke, så har jeg i allefall prøvd.
Jeg har bare lyst til å vise henne frem, og si at; Ja, jeg har det fint, og se her er datteren min.

한 장소, 엄마세요? (Er du der ett sted, mamma?)

Jeg kommer til å gråte hele veien dit og tilbake.