:-\

Den ekle følelsen man får i magen når man ser noen som er lykkelig forelsket, når man selv er alene er noen ganger vanskeligere å takle enn andre ganger.
Man føler seg liksom så gjennomsiktig.
Som om ingen egentlig ser en, for den en er.
For man har jo endel gode sider.
Det vil man i allefall tro.

Det er minst vondt, når det er noen man ikke kjenner som sitter å kliner på en benk, eller gjør andre kjærsteting i det offentlige rom.
Det er minst vondt, når man selv har det gøy, og ikke enser det en tanke.
Det er minst vondt når man er langt inni drømmeland akkurat ett millisekund før alarmen vekker en og hverdagen spiser seg innpå igjen.

Man prøver alltid å se de negative sidene ved det å ha kjærste, hvis man ikke har.
Men til ett visst punkt går man lei av å være singel, fordi man ønsker å finne en partner, og alt blir egentlig svart uansett hvor mye venner og kjente prøver å oppmuntre en.
Det å stadig bli påmint hvor lykkelig alle par er, spesielt de man omgår mye, som venner og se hvor glade de er, er grusomt vondt inni hjertet mitt.
Hadde du bare visst kjære deg.Det er da det er mest vondt.Likevel gjør man ett tappert fjes, men man vil helst synke ned i det hullet som er gravd ned til New Zeeland eller Australia eller deromkring.

Når man ser noen man har vært forelsket i sammen med en annen kline på en benk eller andre kjærsteting i det offentlige rom, er det mest vondt.
Når man er klinkende edru og ser par overalt er det mest vondt.
Når man har blitt vekket fra en deilig drøm av alarmen og merker at man faktisk ligger alene i den store sengen, er det mest vondt.

Jeg unner seff alle andre glede i livet, det er ikke det det handler om.
Man vil bare gjerne ha litt selv.......