sLaDdErFaBrIkKeNdOtNo

Hvordan jeg skal starte dette innlegget vet jeg ikke helt, men nå har det fått en åpning og den tar jeg.
Det er mange som forteller hverandre ting, som man helst ikke vil at andre skal høre.
Dette være seg betroelser, eller generelle venn-til-venn snakk.
Det kan være ting som ikke blir sagt, men som man helst ser at ikke blir bragt videre.
Det har seg sånn at vi i dagens samfunn gjerne elsker de som fremstår som idoler og superstjerner dyrkes til det ikke er noe igjen av de lenger.
Enda da, etter sin død dyrkes de enda.
Noe av grunnen til dette er at vi trenger andre å se opp til.
Andre å ha som idealer.
Det er mange som gjerne kunne tenkte seg å være kjendiser og berømte som fy, men ingen vil ha de dårlige sidene ved det.
Å bli jaget av papparazzier, bli skrevet usanne ting om hvwer eneste dag, rykter, bilder tatt ut av sin kontekst og fremstillt på helt feil måte.
Jeg skal ikke legge under en stol selv at jeg hadde ikke hatt noe i mot å hatt litt mere penger, men det å være kjendis er absolutt ikke noe jeg jager etter.
Jeg har gode venner, en fantastisk datter, ett sted å bo og mat på bordet.
Det må da være toppen av lykke det?
Noen selger gjerne gamle bilder og lignende, tatt fra da en venn var ukjent å prøver å tjene noen slanter på det.
Sannheten er at vi alle er glad i litt sladder.
Vi tråler bladhyllene etter den ene nyheten etter den andre.
Sladder og hemmeligheter om venner, virker like interessante som alt annet,
og kunsten å holde kjeft er en vanskelig gren å sitte på.
Hvem har vel ikke sagd på grenen de sitter på, eller skutt seg selv i foten, den gangen man ble litt for full, og gjerne kom med en betroelse til noen, om noen andre?
Det man egentlig ikke skulle si og hadde lagt i safen var ikke så lett å holde for seg selv likevel?
Jeg har selv gått i den fella, (jeg er jo bare ett menneske) men dette var i dørgende edru tillstand, på jobb.
Jeg tenkte meg ikke om, og plutselig fikk jeg det i fleisen noen dager etterpå, av den det gjaldt.
Det var en kraftig lærepenge det for å si det sånn.Men selv om jeg ble tilgitt, føles det som om vi likevel ikke har samme gode forholdet som før.
Og det er min skyld.
Ting går gjerne ut av kontroll, når man legger seg bort i ting som ikke har noe med en selv å gjøre.
Det som ikke involverer en selv burde man holde seg unna og ikke mene noe om.
Det er den enkleste løsningen og til beste for alle parter.
Det er i allefall det jeg har lært.
Nå har jeg altså vært borti en sånn situasjon igjen, der jeg er den som sikkert kommer til å tilgi.Jeg har ingen rett til å være drittsekk og overlegen og bedreviter.
Om jeg kommer til å fortelle noe i samme sjanger igjen er usikkert.
Om jeg stoler på den personen igjen?
Nei det gjør jeg ikke.Men vi kan være venner for det.
Mennesker gjør mye dumt, men det betyr ikke at man er god for det.