identitet har noe med opphavet å gjøre.

Det er litt klisje, men det norske folk blir aldri lei sånne finne-tilbake-til-røttene-programmer.
Det være seg den gamle mannen som søker sin søster i russland, jenta som vokste opp uten sin far som har dratt dit eller dit.
Den historien som alltid går igjen er den om de som er adoptert fra Sør-Korea.
Det er mange, og jeg er en av de.
Dette er liksom ekte tv, med ekte mennesker.
Ekte følelser, fra det som like gjerne er naboen din.
Jeg er naboen din.
Jeg er denne gutten.
Jeg er og nyskjerrig.
Jeg har jo sikkert masse slekt der borte som lurer på hvordan det går med meg.
Jeg har masse spm. jeg gjerne ville hatt svar på.
Mange ting jeg vil fortelle.
Mange klemmer jeg vil gi bort.
Jeg vil vise de at jeg har verdens beste datter.
Jeg vil si at jeg har det bra.
Jeg vil si at jeg er glad i de.
Jeg vil gjøre noe med det, i allefall prøve siden jeg føler jeg skylder Gea My det.
Hun begynner å bli så gammel at hun snart stiller spm ved hvor jeg kommer ifra.
At jeg ser annerledes ut enn mamma.
Men jeg vegrer meg for å gå så langt som å be ett tv-program hjelpe meg selv om de har resursene til det.
Jeg vil ikke brette hele historien frem for nesten 5 mill tv-seere.
Jeg vil at det skal være en privat opplevelse.
Jeg vil ha en kjennskap og identitetsforsterkelse for både meg og henne.
Jeg vil bli mere meg.
Jeg vil...